Avindustrialisering og miljøproblemer
Fra midten 1970-tallet til begynnelsen av 1990-årene forsvant over 100 000 industriarbeidsplasser i Norge. Konkurransen på verdensmarkedet ble hardere, og mange industribedrifter i vestlige land var blitt håpløst foreldet, maskinene var nedslitte og arbeidsorganiseringen gammeldags. Man stod nå overfor to valg, enten full modernisering, eller nedleggelse. Uansatt valg, så ble det færre arbeidsplasser.
Ved modernisering og automatisering ble produksjonen effektivisert, dette førte ofte til nedskjæringer i arbeidsstokken. Mange bedrifter hadde heller ikke råd til modernisering, og da måtte valget bli nedleggelse. Det var nettopp denne knipa DNN, aluminiumsprodusenten på Eydehavn, stod overfor da de så seg nødt til å legge ned i 1975.
Utover på 1990-tallet ble økonomien stadig mer globalisert. Mange bedrifter ble kjøpt opp av flernasjonale selskaper. Disse selskapene opererte over hele verden, de søkte størst mulig fortjeneste og produserte der kostnadene var lavest. De hadde en mye større evne til å flytte ressursene og aktivitetene sine på det globale nivå enn man tidligere hadde hatt. Man fikk gjerne en intern arbeidsdeling i selskapene hvor konsernledelse, forskning og utvikling lå i industrilandene, mens store deler av produksjonen ble flyttet til lavkostland.
Dette gjorde seg særlig gjeldene i de deler av produksjonen som baserte seg på gammeldags og enkel teknologi eller som var sterkt forurensende. I 1990 ble Arendal Smelteverk kjøpt opp av det franske gigantkonsernet Saint-Gobain. Konsernet fikk etter hvert fem datterselskaper i Brasil, Venezuela og Kina som også produserte Silisiumkarbid (SiC). Deler av produksjonsprosessen for SiC er både teknologisk svært enkel og forurensende. Derfor ble det raskt et alternativ å legge ned deler av produksjonen i Norge, og heller importere halvfabrikata fra utlandet som fabrikken på Eydehavn kunne videreforedle.
Fra slutten av 1980-tallet og utover på 1990-tallet ble det også større fokus på miljøvern, både fra folk flest, og fra myndighetenes side. Statens forurensingstilsyns (SFT) krav til miljøtiltak i industrien ble strengere og virkemidlene stadig hardere. Arendal Smelteverk måtte gjennom hele 90-tallet tåle stadige innskjerpinger av utslippsgrensene både for støv og svovel. Konsernet måtte flere ganger investere i dyre rensetiltak, i tillegg kom miljøavgifter på de betydelige mengdene som likevel slapp ut.
SFT mottok disse årene et utall av klagebrev fra bedriftens naboer, samtidig fryktet de ansatte nedleggelse. Lokalt oppstod det derfor en ganske kvass konflikt mellom miljøhensyn og arbeidsplasser.
Fra slutten av 90-årene meldte problemene seg for alvor. Både et høyt kostnadsnivå og høye miljøkrav gjorde det vanskelig å fortsette i Norge. Konsernet valgte derfor i perioden 2003-2005 å flagge ut hele sin produksjon av rå-SiC til land med billigere kostnadsnivå og mer bekvemme miljøkrav. På 80-tallet hadde smelteverket 400 ansatte, etter den siste nedbemanningen i 2005 var bare knapt 100 igjen.